Frank Thomas Andersen leser “Hvor har vi gjemt alt vi var” av Espen Stenersrød

Noen ganger skriver jeg på norsk også, det blir motatt av mine landsmenn på en veldig god måte, og her er en av dem, Frank Tomas Andersen, mens han leser mitt dikt, “Hvor har vi gjemt alt vi var”

Malplassert på en tom skål
Noen så vulgært har valgt å kalle overflate
Innestengt i et mønster det er umulig å komme ut av
Har ikke lenger en hverdag å dele
Kun ordene som beskriver nøyaktig hva den ikke er
Skulle gitt alt for en forandring
Bare én liten rose mellom radene
Men en firkant blir aldri en rose
Samme hvor mye man pynter den med blader

Her er altså jeg
Plantet på en jord
Hadde jeg ihvertfall vært i den,
Kunne jeg latt spirene gro
Men jeg greier ikke å la det handle om det lenger
Universet er for stort
Og mitt lille bilde av hva verden en gang var,
Passer ikke inn i konturene av noe uendelig

Rammen har tatt over
Den har omkranset det som en gang var vakkert
Jeg elsker de kjære komponentene som jeg alltid har elsket i rammen
Men jeg kveles av alt det som visstnok
Skal gjøre det mulig å utvinne kjærlighet

Jo eldre jeg blir, jo mer ensom føler jeg meg med disse tankene
Jeg angrer intet av min fortid
Men jeg har problemer med å akseptere at min nærmeste fortid kun skal være en knapp som trykkes på repet.
Alt er likt, alt er ved det samme
Folk er da glad på mine vegne
Trygt og godt kaller de det
Noen går så langt som koselig

Mens jeg, jeg savner galskapen, idiotien, tankeløse uskyld
Jeg savner tiden, da tiden faktisk eksisterte
Og ikke bare ble repetert
Hvor er samtalene, hvor er gleden
Hvor har vi gjemt alt vi var
Gleden av å se to par øyne blomstre
Så leve og til slutt gnistre av lyst.

Advertisement